JOSI+DRAGEN

Mellom strikkpinnene mine vokser en rekke oransje triangler frem, men foreløpig er det bare Siri som ser hva det er. Selv må jeg eksperimentere enda en stund, og strikker en ny rekke i galttstrikk, og enda én med fellekanten flyttet til sentrum. Etter nesten en time lar jeg den taggete formen gli mykt mellom fingrene og kjenner på styrken og kontrastene i formen mens jeg nikker. Det er en drage.

Uten å si noe mer henter jeg en grønn hjelmlue fra kurven med halvferdige prosjekter. Kontrasten mellom harde linjer og mykt garn videreføres i kontrasten mellom det skarpt oransje og det myke i en lys olivengrønn. Siri nikker fornøyd, og ser på mens jeg syr det oransje fast i det grønne med lang tråd og overdrevne skredderbevegelser. Men til tross for de parodiske bevegelsene skaper stillheten og forventningen noe nesten rituelt i skapelsesprosessen: Respekten for denne fullendelsen av form og farge som så naturlig vokser frem fra materialeksperimentet.

Mange av historiene om drager handler egentlig om slanger, foreslår Torfinn Ørmen i sin bok Drager, Mellom myte og virkelighet. Andre handler om krokodiller, og det er sansynligvis herfra kammen kommer. Men det er ingen som har forvekslet drageluen med en krokodillelue, og det er ingenting ved den som minner om en slange hvis jeg tar av igjen kammen.

Dinosauren er det derimot en del som ser i luen. Enkelte av dem jeg snakker med bruker ordene drager og dinosaurer om hverandre, og mener langt på vei at det handler om de samme dyrene. Men når jeg utfordrer dem til å bytte farger på luen deler de gjerne inn i dragefarger (grønt eller rosa) og dinosaurfarger (brunt, lilla elle blått). Den grønne fargen går også igjen på omslaget til drageekspertens bok, og i beskrivelser han siterer er dragene ofte grønne eller grønnglinsende. De rosa dragene er moderne filmdrager.

Mange drager har ifølge historiene evnen til å gjøre seg usynlige. Det kan ikke min drage, men den kan med varierende suksess forvandle seg til en høne: Når voksne strekker barneluen over et større hode, endres proporsjonene mellom lue og kam, og tre uavhengige observatører rapporterer synet av en høne eller hanekylling heller enn en drage – til tross for at hovedfargen på luen er grønn!

Fra et kostymeperspektiv var det fristende å lage en gul lue til påske, men luens iboende drage gjorde opprør og garnvaser, og til slutt ble prosjektet forlagt og glemt.

Jeg er ikke så interesseert i å temme dragen. På et barnehode vokter den en viktig skatt. Tilbake